Jeg våkna klokka fire natt til i dag og hadde Inger Hagerups dikt "To tunger" i hodet. Det begynner sånn:
To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din
Det er et nydelig dikt!
Da jeg var tenåring, var en del av dikta til Inger Hagerup vesentlig for meg. Dette også.
Dikt er rare greier. Avhengig av ordas plassering, får det fram følelser og stemninger i leseren.
Så kan noviser som jeg leke seg med ord, mens mestere som Inger Hagerup briljerer. Gode forbilder trenger vi uansett. Takk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar