I Paris : Saman er ein mindre aleine

Denne boka av Anna Gavalda er ein nydeleg skildring av menneske som kavar aleine men som på underleg vis finner saman.

Handlinga er lagt til Paris i byrjinga av dette tusenåret og dei fire hovudpersonane presenterast for oss. Det er den unge jenta som har hoppa av kunststudiet og liksom for å straffe seg sjøl vaskar om natta. Det er den særs eksentriske og rare adelsmannen som er sprenglærd men som ikkje har nervar til anna enn å selgje postkort. Det er stjernekokken som jobbar seg forderva og har ein aura av misnøgd og aggresjon rundt seg. Og ikkje minst er det den gamle dama, kokkens bestemor, som er blitt tullete og gamal.

Desse fire personane finner kvarandre på merkeleg vis og dannar etterkvart eit slags kollektiv. Vi blir kjent med kvar i sær og blir nærmast glad i dei.

Det heile er skildra med eit lett og godt nynorsk som hoppar avgarde og som ikkje blir keisamt. Dei 500 sidene forsvinn som i ein draum. Det kjennes heilt rett at dei unge og urbane brukar nynorsk i Paris.

Viss det er noko å sette fingeren på i denne fortellinga, så må det være at slutten blir litt for søt. Slutten kunne godt vært åpen, men "happy ending" er meir triveleg, det skjønar eg...

En god og en dårlig bok

De siste to bøkene jeg har lest har vært helt ulike i form og innhold og kvalitet.

Jeg reiste til New York og besøkte en alenemor i boka "Fredagsstrikkeklubben" av Kate Jacobs. Alenemor går i gang med koselig garnbutikk der hun selger garn og strikkemønster med hjelp fra eldre kvinne og ung deltidshjelp. Hver fredag er det strikkeklubb der damer med og uten strikketøy møtes for å dele mønster, strikkehemmeligheter og verdens problemer generelt.
Alle har hvert sitt liv som presenteres til det kjedsommelige, hver og en. Den frafalne faderen dukker opp, selvsagt og det hele ender på en ganske annen måte enn man kunne tru. Det er kanskje bokas beste side...??
Denne romanen er som en slitsom amerikaner: Pratsom og lett forstyrrende med kommentarer om alt. Den prøver å romme alt og da går det som det må gå: Det blir for lettvint og altfor platt.
Oversettelsen av boka er ikke god. Det er ikke jobba godt nok med å finne norske uttrykk for amerikanske.
Konklusjon: Styr unna!!

Min neste ferd gikk til Oslo på 60-tallet. "Vekten av snøkrystaller" av Thorvald Steen tok meg med hjem til en gutt og hans mor og far i nærheten av St. Hanshaugen. Gutten liker å hoppe på ski og han er god. Etter et fall blir det oppdaga at han har en svært alvorlig muskelsjukdom og at han etterhvert må regne med å sitte i rullestol.
Gutten står virkelig på for å holde dommen hemmelig for mora og faren. Og lykkes delvis. For mora og faren er veldig glade i hverandre og ser nesten ikke sønnen sin. Når mora i tillegg sakte men sikkert blir verre og verre av en psykisk sjukdom, er det slettes ikke rom for gutten. Han er nærmest usynlig for foreldrene sine.
Dette er en sår fortelling. Svært godt skrevet. En liten, uslepen diamant, kan man si!
Dette var mitt første møte med Thorvald Steen og jeg må si jeg fikk en meget godt inntrykk av han. Måten å skrive på kan minne litt om Lars Saabye Christensen og Per Petterson.
"Vekten av snøkrystaller" er en slags oppvekstskildring og kan muligens brukes som et alternativ til "Herman" av Lars S.C. i skoleoppgaver etc.
Konklusjon: Anbefales varmt!

Etterord:
Er i gang med "Macht und Rebel" og vet ikke helt om jeg klarer å lese den ferdig. Veldig usmakelig hovedperson med mye banning og et svært negativt syn på tilværelsen. Så er jo også undertittelen: "Skandinavisk misantropi 2"...