Spørsmålet om hvorfor man leser skjønnlitteratur dukker stadig opp. Det er både lett og vanskelig å svare.
Jeg leser romaner og noveller for å få gode historier. Jeg leser for å lære noe om samfunnet og menneskene i det. Andre kulturer blir levende for meg og jeg kjenner lukter jeg vet jeg ikke ville klare å forholde meg til i virkeligheten. Historiske hendelser blir fortalt meg fra vinkler som er elegante og meget interessante.
I det siste har jeg lest noen meget interessante romaner, blant annet den jeg skal nevne nå.
I Abdolahs "Huset ved moskeen" blir vi tatt med til en by i Iran. Vi følger en familie gjennom hele 1900-tallet til og med revolusjonen i 1979. Denne familien bor i huset ved moskeen og de styrer moskeen som slekta har gjort i mange århundrer. Vi følger dagliglivet. Vi presenteres for skikker og kultur som er totalt fremmed for nordmenn. Nye, spennende lukter flommer fra boksidene. Alt dette er formidla til oss via et lavmælt, stakkato språk. Først reagerte jeg negativt på språket, men etterhvert innså jeg at det skapte en stemning i meg. En stemning jeg kjente igjen fra eventyrsamlinga "Tusen og en natt".
Hva lærte jeg av denne boka? En ting er at det er en kjempebra fortelling og det aleine er en veldig god grunn til å lese. Det å lese om en totalt annerledes kultur er veldig spennende. I det islamske Iran bruker de Koranen som begrunnelse for det meste av det de gjør. Islam styrer blant annet hva de skal spise når, og hvordan kvinner og menn skal forholde seg til hverandre i og utafor ekteskap. Det det religionen ikke styrer, tar nedarvede tradisjoner seg av. Det forgagne og forfedrene er svært viktige elementer i livene til menneskene.
Meget spennende bok! Anbefaler den på det varmeste!
