Denne helga er det et halvt år siden min mann K døde. Jeg savner han. Savnet blir verre og verre desto lenger tida går. Jeg glømmer han aldri. Han er alltid i meg.
Diktet jeg har gjengitt her leste jeg ved urnenedsettelsen i slutten av april. Dette diktet traff meg midt i hjertet og jeg synes det sier mye om kjærligheten.
Stein Mehren
En stor kjærlighet dør aldri
En stor kjærlighet dør aldri , selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid
Diktet fant jeg i boka: Du mitt menneske : norske kjærleiksdikt / i utval ved Åse Marie Nesse ; illustrert av Jan Harr.
Bildet er fra Trollfjorden/Raftsundet ei natt tidlig i mai 2006. Fotograf er T.S.
1 kommentar:
Kjære Anne...
Legg inn en kommentar