Man har begynt å strikke igjen. Etter flere år i "strikketørke" har jeg funnet fram pinnene igjen. Det har seg nemlig sånn at det er kommet barn og vil komme fler barn til verden i min lille krets av familie og venner. Som en kjekk og grei tante bør gjøre, har jeg tenkt å strikke noe til noen av disse barna.
Vel, forsøka har ikke vært veldig vellykka enda, det må jeg innrømme.
Først hadde jeg tenkt å strikke en babybukse med hullmønster til min lille niese i Trøndelag. Prøvde meg fire ganger før jeg innså at det ikke var det rette for meg... Så gikk jeg løs på sokker. Helt enkle sokker til baby. Hvor vanskelig kan det være tru? Men det VAR vanskelig. Såpass avansert at jeg etter tre forsøk gikk over til en annen oppskrift. Og endelig! ENDELIG!! Jeg har strikka en babysokk!! Og er i gang med sokk nummer to. I lysegrønt babygarn fra Rauma. Blir ei fin lita tulle på Hovin som får de der sokkene. :))
Fikk med meg en fin konsert fredag forrige uke. Jeg har begynt å høre på Vidar Busk og Paal Flaata og kjøpt meg CDer med disse to. Så da jeg så at de skulle ha konsert på Nøtterøy Kulturhus, ville jeg gjerne ha med meg den. Det viste seg å være "A tribute to Elvis", med Stephen Ackles og de nevnte herrer. Personlig har jeg ikke hatt et veldig nært forhold til Elvis de siste åra. Fyren døde jo i 1977 og mamma var veldig opptatt av han på 70-tallet. Men jeg synes musikken er helt ok. Og det er ingen tvil om at mannen kunne synge.
Hvilket også de tre herrene i kulturhuset kunne. Absolutt. Paal Flaata både ser ut og låter som en blanding av Elvis og Morten Harket. Stephen Ackles har alltid sunget Elvis - jeg husker det godt fra 80-tallet i Grenland - og har en flott stemme. Vidar Busk er en gud på gitaren...
Jo, det var bra greier de serverte. Bortsett fra at de sjøl hadde blitt servert sterkere saker enn den ene ølen de inntok under konserten. Det skjemma siste delen av seansen og var litt leit, synes jeg. Og litt uprofesjonelt? Det er sjelden jeg har vært på konserter som har blitt skjemma av at utøveren ikke er helt stø.
Forresten: Det var ganske artig greie å se en gammel bekjent i blåserrekka de hadde med seg på scenen. Har ikke snakka med han på over 20 år, trur jeg. Vi spilte sammen i amatørkorps i Skien i sin tid.
Og med ett kjenner jeg meg hønngammal...
:)
