Island...

Arnaldur Indridason er en forfatter jeg har lest en del av de siste to åra. Han skriver kriminalbøker fra Island og handlingen er lagt til området rundt Reykjavik. Den siste boka jeg leste av han var "Vinterbyen" og jeg synes det var en spennende bok.
Han har skrevet 5 bøker om etterforskeren Erlendur og kollegene hans i det islandske politiet. Jeg blei ganske hekta etter å ha lest den første "Gravstille". Ei bok som tar opp Islands forhold til USA og deres inntreden på sagaøya fra andre verdenskrig og framover. Spennende saker!
I nesten hver av bøkene tar forfatteren opp et eller annet historisk eller samfunnsemne som han spinner inn i handlingen og i løsningen på kriminalgåta. Så også i den siste: "Vinterbyen". Og ikke minst blir vi kjent med politifolka som opptrer samt at vi blir kjent med det islandske samfunnet.
Jeg liker Indridasons måte å skrive på. Det er spennende og godt. Og jeg får vite mye om Island.

Disse kriminalbøkene om Island har jeg likt så mye at jeg i det siste har lukta på et par andre kriminalforfattere: Jon Hallur Stefansson og Yrsa Sigurdardottir.
Den første boka "Korsets tre" måtte jeg gi opp fordi jeg opplevde den som altfor hardkokt og "flagrende" for min smak. Men den andre: "Det tredje tegnet" leste jeg og likte ganske godt. Her skjer det et mord på det islandske universitetet og liket er ille tilredt. Den dreptes slektninger godtar ikke politiets konklusjon om hvem som drepte den avdøde og engasjerer en kvinnelig advokat for å finne ut sannheten.
Vi dras med inn i islandsk historie fra 1500-tallet og framover i denne romanen. Svartekunst og hekseri er vesentlig for oppklaring av mysteriet. Vår heltinne reiser rundt på Island i et vinterlandskap og det er lett å se landskapet for seg. Mysteriet blir oppklart til slutt og mange hemmeligheter blir avslørt. Og leseren har lært litt mer om Islands historie. (Jeg går sjølsagt ut fra at romanen inneholder en flik av sannhet i den delen av handlingen...)

I fjor var jeg faktisk på Island og det er klart at det å ha vært der påvirker min oppfatning av bøkene. Island er et merkelig samfunn. De har beholdt språket sitt nærmest uendra i 1000 år!! Det er nesten det samme som snakkes der nå som vi snakka for tusen år siden. Det sier kanskje litt om hvor sært dette folket er...?
Ikke minst har Island en spennende historie som delvis er vår egen. Island var jo under Norge og seinere Danmark før de blei sjølvstendige. De har sterk identitet til sin vikinghistorie og vil ikke høre snakk om annet enn av Snorre Sturlason er islandsk. Og islendinger er IKKE etterkommere etter nordmenn! De har veldig mye irsk blod i seg, hevda man i utstillinga på det museet jeg besøkte i fjor.
Så alle mine illusjoner om at Island på en måte er "litt" norsk, er HEEEELT feil. Jaja.
Uansett vil jeg gjerne dra dit igjen. Det er et fascinerende land med sin spesielle natur og sitt sære folk.

Danmark er dejligt...

Man har vært i København ei helg. Og der var man ganske kulturell. Kjæresten og jeg var på "Den sorte Diamant" - Kongelig biblioteks nyeste lokaler i København. Jeg har vært der en gang før, den gang jeg jobba på fylkesbiblioteket og hele personalet var på studietur til København. Det var i 1999 og "Diamanten" var ganske ny. Nå er den litt eldre, men den har tålt de siste ti åra godt. Det er fortsatt en spennende kontrast mellom det hypermoderne bygget og det eldre som det er "kopla" til.

Kjæresten og jeg så et par utstillinger på "Diamanten". Den ene var om Tyrkia før og nå og tok utgangspunkt i ei veldig gammel bok laga av en danske. Han hadde laga kobberstikk som viste det tyrkiske livet for en del hundre år siden. Disse bildene var hengt opp ved siden av bilder som viser dagliglivet i Tyrkia fra 1988 til i dag. Spennende kontraster.
Den andre utstillinga vi så presenterte dagligdags lesestoff for allmuen fra trykkekunsten blei oppfunnet og litt framover i tid. Disse trykksakene var laga av veldig dårlig papir og ikke mange av dem er bevart, derfor blir det veldig spesielt og sjeldent å se dem. Hva de leste om? Joda, det var ca det samme som i dag: Svært lettleste kjærlighetshistorier, ved siden av (skillings)viser og lettere religiøst stoff. Det siste er nok ikke akkurat det samme som allmuen leser i dag, jeg innrømmer det... Og ikke heter det allmue lenger heller...

Vi fikk med oss et lite museumsbesøk også: Vi var på Cirkusmuseet i Hvidovre, en liten busstur unna sentrum av hovedstaden. Et bittelite, hyggelig museum som ligger i et lite hus som er beliggende i en nedlagt militærleir litt utafor København. Museet tar for seg dansk sirkushistorie og legger i utstillingene vekt på varietedelen av forestillingene. Det vil si tryllekunstnere, sjonglører etc. Det var flotte utstillinger der og det må være kjempeflott for barn å besøke dette museet: Eget rom der de kan kle seg ut med kostymer og trene på trylling og gå på line! Fantastisk!!

Videre fikk vi med oss et par vellykkede kro- og restaurantbesøk, med "en lille" eller to. Men det er en annen historie...

Begge var enige om at det hadde vært en flott tur. Så får det heller være at fru Gran mista lua si og fikk med seg nok en bihulebetennelse hjem igjen. Man må faktisk regne med litt svinn...