Man har tenkt å skrive om det faktum at man endelig har fyrt opp ovnen sin. Det var i november man kjøpte seg ovn. Den blei installert her i slutten av måneden av en kar som het Øyvind. Ovnen heter Jøtul F220. Snerten liten sak som er mørk grå.
Det begynte med at jeg kjøpte ved. Tidlig i høst. Så kjøpte jeg opptenningsbriketter. Deretter ovn og vedkurv. Til jul fikk jeg askebøtte med lokk og spade. Så det var på høy tid å fyre opp. I går var det endelig kaldt nok. På tredje forsøket gikk det!! Herregud, jeg må jo klare dette sjøl. Kan ikke ringe til venninner eller kamerater for å få hjelp med ovnen hver gang jeg fryser.
Nå er det godt og varmt her i heimen. Deilig!!
Juletre var jo noe man ikke hadde tenkt å ha i år. Etter fjorårets grusomt stygge tre, tenkte jeg at nok var nok. Og i og med at jeg ikke hadde rota meg til å reise til hytta for å ta med meg den lille busken jeg hadde sett meg ut, var jeg forberedt på en juletreløs jul. Det var før jeg kom til Gjennestad på lille julaften. Der sto det en ualminnelig hyggelig selger (ja, det var en kjekk kar...) og plutselig var jeg i den situasjonen at jeg hadde anskaffa meg juletre. Da var det bare å pynte i veg! Det er koselig da!!
Å finne fram julepynt, er å dykke ned i gamle minner. De som er borte er med meg likevel når jeg ser de gamle tinga. Min gamle hybelvertinne Solveig i Sandefjord for eks. Hun ga meg de små danske keramikknissene med de lure fjesa. Min mormors gamle nisse med trekkspill som jeg har arva etter min mamma. Den gamle adventstaken og de gamle nissene vi alltid hadde hjemme da jeg var liten på 70-tallet.
Og er det ikke det jula handler om? Minner. Tradisjoner. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Må tenke litt på det der.
PS. Beklager det litt mislykka bildet av juletreet. Forgrunnen er lite heldig, det ser jeg nå. Det er en lags pute; en frosk som ligger i forgrunnen. Den ligger oppå Pusas kasse, der hu tilbringer mesteparten av tida si nå. Det er kaldt ute. Og hu er redd for ovnen...!!
