November er her. Vi har stilt klokka og det er plutselig blitt enda mørkere om kvelden. Husjameg. Jeg kjenner vinterdepresjonen kommer snikende. Jeg tar fram alle telysestakene jeg har og tenner minst fem lys hver kveld.
Andre tiltak jeg tyr til mot novembermørket og dens virkninger: Har montert ekstra utebelysning i den mørke trappa. Man tar vitaminene sine hver dag. Går på kino og teater. (Har nå sett: «Jeg hater måker!! : The Odd Project» med Teater Ibsen og «The Devil Wears Prada») Går på kafé og spiser varm suppe. Drar på lokal harry-tur til Obs Fokserød der jeg møter venninne i kafeen. I heimen sitter man og hører på Roy Lønhøiden mens man skriver i dagboka si eller til bloggen. Man tar LANGE telefonsamtaler med ulike mennesker som ikke bor i umiddelbar nærhet. Og noen ekstra LANGE med de som bor nært. Ord gjennom lufta varmer i novembermørket.
Snøen har vært her og gått igjen. Glatt var det også, noen dager. Veldig uvant. Veldig kaldt og fremmed liksom.
Dette er prisen vi betaler for å bo i dette fantastisk vakre landet. Det tenker jeg på når vinden blåser rundt husveggen. Når jeg ikke klarer å få det varmt nok inne. Når blodet mitt er kaldt og ensomheten er altfor nær.
Så tenker jeg på den flotte turen jeg var med på med hurtigruta i mai. De flotte kjøreturene rundt om i Norge i sommer; den til Molde og de to over Hemsedalsfjella til vestlandet. Alle de fine konsertopplevelsene i sommer. Det vakre været. De lange nettene. De flotte soloppgangene. De vakre utsiktene jeg har fått sett i sommer. Og alle de hyggelige menneskene jeg har vært sammen med.
Og da blir det liksom verdt det på en måte. Mørket og den triste november.
