Det er mange tanker en gjør seg når en ligger og ikke får sove. I morges tenkte jeg på det å være profesjonell.
Jeg er bibliotekar og gikk ut av Statens Bibliotek- og Informasjonshøgskole (SBIH) i 1993. Det siste året hadde vi Rannveig Egerdal Eidet i administrasjon og hun sa til oss: «Vær profesjonell!!»
Jeg har prøvd å leve etter det i mitt yrkesliv. Har prøvd å være profesjonell. Men hva ligger i det egentlig?
Jeg har tenkt at det dreier seg om å bruke den mest rasjonelle delen av meg sjøl. Den delen det ikke er så veldig mange følelser knytta til. Den delen av meg som er veldig knytta til faget mitt, men også til det å være en god kollega; altså et visst medmenneskelig aspekt ved det hele også.
Å være profesjonell er å være lojal overfor arbeidsgiver. I dette inngår jo også det å forholde seg til eksterne regler og forordninger, og ikke minst interne av samme slag. Dersom det blir for vanskelig for ens egen samvittighet, finnes det egentlig bare ett alternativ: Å slutte.
Å være profesjonell er å innrømme feil. Legge seg flat om det så kreves.
Å være profesjonell er å være forutsigbar. Med det mener jeg at man ikke lar tilfeldige strømninger eller følelser styre det man gjør på jobben. Det må være gjennomtenkt og allerhelst følge en slags plan, det arbeidet man gjør som yrkesutøver.
Å være profesjonell er å jobbe for et mål. At man har noe å jobbe mot. Det kan meget vel være et mål inne i en sjøl; et personlig mål, og det bør absolutt være slik at man «eier» målet organisasjonen en jobber i har.
Profesjonell = "dugelig"?
Midt oppe i denne tankerekka kom jeg til at muligens er det å være profesjonell ikke veldig ulikt det å være et «dugelig» menneske. (Det engelske ordet «descent» dekker det forsåvidt bedre, trist nok...) Å være dugelig er å være et godt menneske. Et helt menneske. Et menneske som bruker alle delene av seg sjøl.
Hun er et ærlig menneske som bruker de rette, formelle, demokratiske gangene for å få gjennomført det hun vil.
Hun manipulerer ikke andre mennesker. Hun farer ikke med løgn. Hun er forutsigbar og jobber etter en plan som er åpen og ærlig for å nå et mål som det er enighet om i organisasjonen.
Et dugelig menneske vet hva hun skal holde kjeft om når. For eksempel vil hun aldri røpe personlige forhold om kolleger. Særlig ikke hvis hun er arbeidsleder med personalansvar og har taushetsplikt.
Et dugelig menneske har selvinnsikt og forstår når hun har gått over streken. Da ber hun om unnskyldning og søker å endre atferden sin når hun kommer i tilsvarende situasjon en annen gang.
Tankene mine løp videre: Er det FOR vanskelig å være dugelig eller profesjonell? Er det et ideal som vanlige mennesker ikke kan klare å leve opp til?
Jeg kan vel bare svare for meg sjøl: Jeg er glad for de orda læreren min ytra på SBIH. Det har betydd noe for meg. Jeg synes det er viktig å ha en slags rettesnor i yrkeslivet. Men jeg har tråkka over streken noen ganger. Som så mange andre.
